Høring av NOU 2019: 14 Tvangsbegrensningsloven

– forslag til felles regler om tvang og inngrep uten samtykke i helse- og omsorgstjenesten

Mad in Norway ble lansert på Litteraturhuset 6. desember 2019, og er del av en global bevegelse med målet å bidra til en helt nødvendig endring innen psykisk helsefeltet i Norge. Mad in Norway er en gren av Mad in America og finnes i flere land over hele verden, blant annet Sverige, Finland og Storbritannia.

Vi ønsker med dette å gi innspill til forslaget fra Tvangslovutvalget.

Først vil vi presisere at vi støtter høringsinnspillene fra Hvite Ørn, WSO – We Shall Overcome og Fellesuttalelsen mot tvangslovutvalgets forslag. Videre NOU dissensene fra medlemmene Vibeke Erichsen og Jens Petter Gitlesen. Samt Mette Ellingsdalen på Temakvelden om ny tvangslov 12. september på Litteraturhuset i Oslo, og 17. oktober på Sentralen i Oslo, der hun sammen med bl.a. høyesterettsadvokat Kjetil Lund påpekte helt sentrale problemstillinger:

  1. Mennesker skades av tvang og tvangsbehandling. Avveiningen er ikke at «noen får hjelp og noen får ikke hjelp» ved tvang, den reelle avveiningen er «hvem skal få hjelp og hvem skal utsettes for alvorlig helseskade» ved tvang. Det er ikke greit å ta bort de som skades fra vurderingen, og er det etisk riktig at noen skal skades for at noen andre skal få hjelp?
  2. Kunnskapsgrunnlaget om effekt og skade ved bruk av nevroleptika viser at tvangsmedisinering ikke kan forsvares. Dette har vært kjent (minst) siden 2011, og det må få konsekvenser for loven.
  3. Våre menneskerettigheter kan ikke reduseres til «inspirasjon», vi krever reelle rettigheter i lov og praksis. Fratakelse av beslutningskompetanse er fortsatt et diskriminerende vilkår, og fratar oss retten til selvbestemmelse på lik linje med andre som vi har rett på etter Menneskerettighetene (CRPD).

Videre

  • Hvordan står lovforslaget seg i forhold til menneskerettigheter, kunnskapsgrunnlag og behovet for beskyttelse mot overgrep, sett fra perspektivet til de som utsettes for det.
  • Det er foreslått til dels store endringer, og vi vil se på de forslagene som angår tvangs-behandling i psykisk helsevern, hovedsakelig tvangsmedisinering og elektrosjokk uten fritt og informert samtykke.
  • Dette er forslag som vil ha konsekvenser for flere grupper, både utviklingshemmede, mennesker med demens og pasienter i psykisk helsevern og rusbehandling.
  • Tvangslovutvalget inviterte i løpet av sitt arbeid 59 personer/ instanser inn til å innlede på sine møter, av disse var det kun 2 som selv hadde erfaring med tvang.
  • Tvangsmedisinering er noe av de mest inngripende det pr. i dag er lov å gjøre mot noen i Norge, det handler om kjemisk endring av tanker, følelser og personlighet mot noens viljeElektrosjokk kan gi store permanente skader, med tap av minner og kognitive evner og endring av personlighet. Tvangs-behandling har enorme konsekvenser for de som utsettes for det, og det må ha konsekvenser for hvordan lovverket skal se ut.
  • Det er dissenser til flertallets innstilling på både tvangsmedisinering og elektrosjokk uten fritt og informert samtykke. Disse finnes på side 582 og side 593 i NOU 2019: 14. De skriver

«ER DET RIKTIG Å TVINGE MENNESKER

TIL Å TA MEDISINER

SOM BARE NOEN FÅ HAR NYTTE AV

OG SOM SKADER MANGE?»

OG

«KAN DET VÆRE SLIK AT

ET FORBUD ER DET SOM SKAL TIL

FOR Å GI STØTET TIL ENDRINGER

I EN BEHANDLINGSKULTUR

SOM SYNES Å LEVE UNDERLIG VEL

MED AT STORE DELER 

AV DEN BEHANDLINGEN 

SOM PÅTVINGES LIDENDE MENNESKER,

IKKE VIRKER ETTER HENSIKTEN.»

Lovverket

Som påpekt i FN-rapporten (2017), domineres dagens praksis av en bio-medisinsk tilnærming, store makt-ubalanser (legen vet best), faget er fundert på et dels fordreid-, dels utdatert kunnskapsgrunnlag,- på kvasiforskning og myter. For å realisere de helt nødvendige endringer av gjeldende praksis – som må funderes på sann kunnskap, humanisme og respekt for grunnleggende menneskerettigheter,- er det viktig at også lovverket støtter opp.

Lovverket må sikre likhet og grunnleggende menneskerettigheter. Man kan ikke bruke politiske argumenter (som i NOUen 25.6.2.2.3, Bør all tvangsbehandling med legemidler forbys?) til videreføring av dagens praksis, fordi dagens medisinering under tvang bryter med grunnleggende, lovfestede menneskerettigheter. Som kjent tar det i gjennomsnitt 17 år å implementere ny kunnskap i praksis. Derav følger at både utdanning, retningslinjer, lovverk,- at hele fagfeltet må være i stadig endring, utvikling, altså bevegelse. Endringer tar tid, og mer så, om ikke lovverket endres.

Informasjon om høringen og NOU 2019:14 kan leses her

Mad in Norway sitt høringssvar ble publisert på regjeringen.no 17. desember